Sesongstart i Trondheim, en tekst.

Det er søndag 18. april, og det er avtalt at vi skal starte vannsesongen idag. Det begynner å snø... Dette er en liten historie og tanker rundt årets sesongstart på vann. Noen vil kanskje kjenne seg igjen?

Det er søndag 18. april. I går var jeg på Storwartz og snøkitet hele dagen, men i dag er det vanskelig å få med seg noen til den lange (2-2,5t) kjøreturen for å få kitet noen timer. Grunnen er at ”alle” har tatt turen til Haugastøl for å ha det artig på Red Bull Ragnarokk, mens jeg er stuck hjemme i Trondheim pga noe så kjipt som jobb og vanlig helg på 2 dager. Meldingene har tikket frem og tilbake mellom meg og en medkiter som er i byen, og vi konkluderer med at Storwartz blir for langt i dag, når vi heller kan ta den korte (15-20min) kjøreturen til Øysand og starte vannsesongen. Det starter å snø ute. Tett.

Letingen etter all neoprenet jeg har samlet siden jeg begynte å kite starter, og innen jeg har fått plukket opp medkiteren og vi har kommet frem til Øysand har det gått såpass lang tid at vi har kunnet vært ferdigrigget og godt i gang på Storwartz. Jeg er svært skeptisk til bading på en dag det har snødd, men nå skinner faktisk solen. Det er litt godt å være på Øysand og lukte på fjæra selv om jeg slett ikke har bestemt meg for om jeg virkelig skal starte sesongen enda. Tre kitere er utpå, og da de kommer inn til land imellom en av periodene med vind får vi høre ord som: ujevnt, av og på, ikke altfor gusty – Øysand slik vi ofte kjenner spoten. To av kiterne har anskaffet seg tørrdrakt og skryter av at temperaturen slett ikke er noe problem, de svetter faktisk! Tredjemann har på seg våtdrakt, har blå lepper, og skjelver ukontrollert… Men så har han vært på vannet i 2 timer allerede. Han jeg hadde med i bilen er gira. Han får rigget, og etter kort tid er han på vannet.  Jeg blir igjen inne på land og vurderer idiotien, med mors ord i bakhodet: ”temperaturen stoppet deg aldri før, det er bare du som er blitt pysete etter fjoråret i Spania og Portugal”. Mamma kaller meg pyse! Det avgjør det; skal jeg fortsatt være en vannkiter i Norge kan jeg likså godt komme i gang nå!

Jeg finner frem neoprenet og skifter inne i Trondheim kiteklubbs campingvogn som står på spoten: 5/3mm semidry våtdrakt, boardshorts (offcourse), 2mm vest med integrert hette, ekstra hette utenpå der, våthansker, mystic firestarter-trapeset mitt (com), og en tjukk impact-vest på toppen av det hele. Å oppgi tykkelsen i mm blir uhensiktsmessig, og jeg finner ut at jeg sikkert har 10cm med forskjellig neopren på overkroppen. Jeg begynner å bli gira, og er superfornøyd når jeg finner ut jeg får presset et par tynne neoprensokker ned i bootsa som har lukket tå – dette blir faktisk gøy! Svettende begynner jeg å rigge Hadlow-kiten (com), men innen jeg er ferdig løyer vinden og det begynner å snø igjen. De andre kommer inn til land og begynner å pakke ned, typisk! Jeg vet ikke om jeg er lettet eller skuffet, men jeg velger å avvente litt før jeg bestemmer meg for noe.

I ekte Øysanduforutsigbarhet-stil er jeg heldig (eller?) og etter litt venting tar vinden seg opp igjen! Det snør fortsatt, men jeg skynder meg utpå, og vinden er sterk nok til å ta høyde. Jeg er varm, og det er digg å kite på vann igjen. Etter 15-20 minutt er kroppen fortsatt god og varm, men fingrene begynner å bli følelsesløse.  En stakkarslig railey får holde for sesongstarten og økta avsluttes allerede. Inne i campingvogna som sola varmet opp tidligere viser termometeret 13 grader, og det føles varmt mens jeg skifter til tørt tøy. Jeg pakker ned, kjører hjem medkiteren, kommer en halvtime for sent til familiemiddagen, og jeg tenker: var det verdt det? Kan det bli bra å være på Øysand og kite i allslags vær denne sesongen? Kommer jeg til å bli mindre pysete igjen? Jeg er slett ikke sikker… Men sesongen er startet!